Den divergente fasen basert på modellen ble litt intuitiv. Jeg hadde mange funderinger som jeg tenkte på, og for å ha sett litt på alle funderingene mine ble jeg nødt til å bare ta ting litt på "følelsen" på hvordan jeg kunne tenke meg å ha det.
Blandt disse var det mye som ikke var så interresant, og så var det noen alementer som hadde kvaliteter jeg så etter. Jeg "fjernet" en og en av disse til jeg satt igjen med 7 stykker som jeg følte at jeg måtte begrunne litt på hvorfor jeg valgte/ikke valgte dem.
A - Det jeg syntes er mest interresant med denne er ujevnheten i toppen, spenningen som kommer av to omvendte krumninger. møbelet ahr tre kurver som går samme veien på "forsiden" det er kun toppen som har en brytning. Fra sidene er den viktigste formen den innvendige, spenningen kommer av krumningen, sammenføyningen er for massiv, og gjør lite positivt for uttrykket. Den er for stor, og rett, så den forstyrrer uttrykket. Fra siden føler jeg at dette møbelet er i ubalanse, den er massiv på halvparten og luftig på den andre halvparten. denne kontrasten fungerer dårlig fordi tyngden blir for sterk til den ene siden.
Baksiden er litt roligere, og har ikke like mye spenning i seg, men den brutte krumningen er et uttrykk som oppleves interresant. Det som er interessant med denne siden er de linjene som oppstår når man bryter en form. Kontrsaten i den buede toppen og de veldig stramme linjene nedover er behagelig.
B - Det som er mest spennende med denne er den dobbeltkrummede toppen hvor man får en slags jevn fordypning i midten. det ser nesten ut som om materialet er mykt. -fra siden assosierer jeg de indre formene med et slags fjellandskap, eller urolige bølger i vann. Dette er spennende og organinsk. Spenningen inni møbelet gjør at denne ikke føles i ubalanse fra siden på samme måte som A.
Også her føles det som om sammenføyningene tar for stor oppmerksomhet, de ser ut som om de er der fordi de må, og ikke som en del av uttrykket.
I forhold til resten av møbelet blir baksiden en kjedelig side. krumningen på toppen er ikke sterk nok til å lage spenning i uttrykket. Linjene blir veldig statiske.
C - Dette er en videreutvikling av B, denne minner mer om fjell enn vann, den er nesten som en grotte inni. Her er møtet med underlaget spennende, bena er integrert som en naturlig del av møbelet, man får inntrykk av at den er like spennende under som den er over. Møbelet har fått noen uhelidge topper i sitteflaten, disse må jevnes ut, hvis ikke så blir det veldig vondt å sitte på den. Her også er sammenføyningene ødeleggende for helheten.
D - Denne er ennå mer "spist" enn B og C, uttrykket er mye lettere enne de to andre. Nå er den hverken fjell eller vann, men mere en brødskiveskorpe? Her har jeg fjernet de spisse toppene fra C, men ikke sammenføyningene.
E - Denne har tynnere plater enn de andre. Dette gjør at den ser svakere ut, og føles luftigere fra siden. Her er sammenføyningene mer naturlige, da sylindrene lager spenning i kontrast med firkantene. den indre formen er synkende i den øverste delen. Jeg syntes ikke dette kommer godt nok fram.
F - Denne formen er som en snerrende hund, alle vinklene og de skarpe kantene gjør at den er aggresiv. Det skjer så mye at istedenfor å få energi av den, blir man sliten.
G - Her får jeg lyst til å ta på overflatene for å kjenne rytmen. Dette er en positiv taktil kvalitet, da brukeren skal være borti møbelelet, og denne innbyr til det på et vis. Uten sammenføyningen syntes jeg denne føles spennende fra alle kanter, buen på baksiden gir spenning nokk og fra siden får man en spenningn i uttrykekt av samme krumningen. Desverre fungerte det dårlig å ta igjen den indre formen med en ytre form, den virker statisk og malplassert. Denne sammenføynigen gjør uttrykket automatisk mer statisk.
Utifra disse valgte jeg tre som har vert utgangspunkt i den neste divergente fasen som til dels har vert mer kontrollert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar